Inkassopress

Vi lever i en fascinerende tid. I lomma har vi dingser som på tre sekunder kan oppsummere strengteorien, oversette et gammelgreisk dikt eller generere et bilde av en katt som spiller harpe i verdensrommet. Kunstig intelligens blinker til oss fra skjermene og lover at all verdens kunnskap er rett rundt hjørnet. Vi er mektige, ikke sant? Vel, ikke hvis du bor i Norge og det lander et brev med en logo fra et inkassoselskap i postkassen din. I det øyeblikket gjemmer hele den moderne sivilisasjonen seg i skam, og det gjennomsnittlige mennesket krymper til en maurs størrelse foran en sjelløs vegg av paragrafer.

Det norske inkassosystemet bygger på en strategi som er genial i all sin enkelhet: frykt og folks mangel på kunnskap. Inkassobyråene vet utmerket godt at loven er som en labyrint – riktignok kan alle gå inn i den, men uten kart og kompass går man fort seg vill. De fleste av oss får panikk når vi ser et offisielt brev. I stedet for å kjempe for vår rett, føler vi på forhånd at vi har tapt. Hva belyser det vel at loven gir oss mulighet til å reise innsigelse? I hodet starter umiddelbart det verste scenarioet: “Hvis jeg setter meg imot, knuser de meg, legger til flere gebyrer og gjør situasjonen enda verre.” På denne måten blir frykten det beste drivstoffet for en bransje som har gjort gjenvinning av gjeld til en nådeløs kunstform.

Det mest skremmende er hvor lett moderne næringsliv kvitter seg med sitt menneskelige ansikt. Mange selskaper, i stedet for å ta en prat med en kunde som er noen dager for sen med en regning, klikker uten å blunke på knappen “send til inkasso”. Null empati, ren automatikk. Det merkeligste og mest opprørende i alt dette er at inkassobyråene lurer folk på høylys dag, helt uten respekt for loven. Det er skremmende at man ikke kan stole på disse selskapene, fordi de opptrer i strid med lovverket og tøyer reglene til sin egen fordel. Og der venter en maskin innstilt på maksimal profitt.

For de fattigste fungerer dette systemet som en gigantisk sitruspresse. Det starter uskyldig – med et lite beløp, en glemt internettregning eller en bomavgift. Deretter slår magien til med inkassosalær og renter som vokser raskere enn sopp etter regnvær. Før man vet ordet av det, havner man i en gjeldsspiral det grenser til et mirakel å komme seg ut av. I stedet for å bidra til å løse problemet, genererer systemet kostnader som forsterker det. Dette er moderne føydalisme, der frykten for å miste økonomisk likviditet har blitt maktmiddelet i stedet for jordeiendom. Kanskje det er på tide, i en tid med universell tilgang til kunnskap, at noen endelig utjevner disse forskjellene og minner inkassobyråene på at det alltid sitter et menneske på den andre siden av brevet – og ikke bare nok en sitron som skal presses.